The fear og growing – frykten for å vokse

12.03.2015

Mange mennesker går gjennom en enorm utvikling spirituelt og emosjonelt i disse dager. 2015-02-21 23.30.30

Flere og flere mennesker  over hele jorden får en dypere kontakt med seg selv og med sjelen sin – og dermed med den universelle kjærligheten som så kommer til overflaten på denne reisen.  Mange erkjenner i løpet av sin spirituelle ferd at egoet vårt bør og må vike for å opprettholde en åpen linje til det stedet vi søker: Til vår sjel. Der vi har kontakt med kjærligheten, Gud, altet og lyset.

Når vi begynner å se på oss selv med større kjærlighet, skjer det endringer i våre fysiske liv. For våre fysiske liv er manifestasjoner av mange av de forestillingene vi har om oss selv. Så når vi begynner å se på oss selv som det vi egentlig er: Vesener som er kjærlighet, vil det måtte skje endringer i våre liv fordi det manifisterte «speilet» hele tiden gjenspeiler hvor vi beveger oss spirituelt som mennesker.  For å leve i kjærlighet til oss  selv må vi gi slipp. Vi må gi slipp på alt som ikke lenger tjener det nye bildet av oss selv hvor vi har begynt å se på oss selv med kjærlighet. Vi gir slipp på gamle forestillinger om hvem vi er, fastlåste mønstre, relasjoner som ikke fungerer og  negative emosjoner som ikke lenger har noen hensikt for oss lengre. Derfor gjør det vondt å utvikle seg. Fordi de færreste ønsker å miste mennesker de er glade i, konstellasjoner som føles trygge, rammer og rollefordelinger som har vært en del av deres utvikling frem til nå. Bevisstheten rundt hva som må slippes for å gi plass til mer kjærlighet, skaper naturlig nok mye motstand, frykt og smerte hos mange på en spirituell reise.

I det siste har jeg snakket med veldig mange som føler at denne veksten både er smertefull, men også noe de frykter intenst. Det er ingen av oss som ønsker å gå inn i fremtiden uten å vite hva den bringer. Uten å vite hvordan det vil se ut.
Det jeg sier til alle jeg snakker med er at det å la egoet vike for kjærlighet til seg selv aldri kan være «farlig».
Ja, visst kan det oppleves som både skummelt og vanskelig, men hvis det går an å fokusere på å la frykten for hva fremtiden kan bringe og bare øve seg på å ha tillit til dette: Kjærlighet fører til vekst. Vekst fører til trygghet. Trygghet fører til styrke. Det å føle kjærlighet, trygghet og styrke er ikke farlig.

Det er også mye godt som kommer i kjølvannet av å se seg selv med mer kjærlighet. Når vi  begynner å se oss selv med mer kjærlighet er det enkelt å tilgi seg selv for ikke å være perfekt. Dermed er det enkelt å tilgi andre. Det er enkelt å   hjelpe andre til å finne sin egen styrke, fordi en selv føler seg sterk. Det er enkelt å la andre føle seg elsket, fordi en selv føler seg fylt med kjærlighet. Det er enkelt å gi andre muligheten til å skinne, fordi en selv føler at en er sterk i sitt eget lys. Det er enkelt å la andre få komme først, fordi en selv føler at en setter seg selv først. Det er enkelt å gi ubetinget  kjærlighet til den man elsker, uten å sette betingelser på kjærligheten. Det er enkelt å gi andre en følelse av at de er viktige og spesielle fordi en selv har gitt selg selv mandat til å ta plass  i sitt eget liv.
I det stille kan en rett og slett smile over at andre føler velvære på grunn av vennlige ord eller handlinger som kommer fra det nye selvbildet skapt gjennom denne prosessen.
Likevel er det også slik, at det alltid være en eller annen som ikke er fornøyd med den prosessen du er i. En eller annen som føler seg tråkket på og mindre verdt fordi du er begynt å elske deg selv- og det er akkurat her det er viktig å holde «tunga rett i munnen» – det er da det er viktig å fortsette å være vennlig, imøtekommende og sterk- samtidig som du fremholder hvem du ønsker å være og hvem du er. Det er viktig å forstå at deres misnøye med deg er deres, og en del av deres spirituelle og emosjonelle utvikling som de selv må ta eierskap til. Vit at kjærlighet gjør at du kan stå midt i stormens øye, uten å føle deg trukket inn i stormen. Likevel betyr ikke det at du ikke føler sorg og smerte over å føle på andres misnøye over din vekst.

I dag ønsker jeg å fortelle alt dette til dere, fordi jeg innser at dette gjelder for veldig mange av dagens mennesker.
Menneskeheten vokser mot noe mer kjærlighetsfullt. Det er egoet som forsvinner mer og mer fra hvert enkelt individ.
Det gjør vondt, men det er ikke «farlig».
Vær sterk og bare fortsett og del raust med det du har av vennlige ord, gode handlinger basert på gode intensjoner.
Møter du motstand så vit at du fremdeles er elsket.

Fokuser på din egen reise, som jo er å se på deg selv med tilgivelse og kjærlighet.

 

Dagens tanke og fokus:
I dag møter jeg meg selv med forståelse, kjærlighet, aksept.

Jeg har tillit til at jeg kan føle trygghet på min livsvei selv om jeg nå slipper egoets behov for å styre alt.

Jeg ser meg selv med kjærlighet. Dermed ser jeg andre med kjærlighet.

Varm hilsen,
AK

Å gi slipp, en reise i et skiftende landskap…

05.07.2014

Det å ta farvel har vært en lang prosess.

Jeg har ryddet ut og vasket ut av kontoret mitt på St. Elisabeth Hotell- og Helsehus, hatt

Foto privat

Foto privat

hyggelig siste lunsj med noen av damene jeg delte etasje med. Snakket med foreldrene til alle barnas venner og hatt barnas venner på besøk i over en uke.  Jeg har snakket med mine nære venner, besøkt dem eller gått turer sammen med dem. Sist men ikke minst har jeg gått mine daglige turer alene. Turer i omgivelsene jeg elsker. Med stillheten, fjellene og havet som er omkranset av en åpen og lys nordnorsk sommer himmel. Skrikene fra Tjelden og alle måkene i fjæra. De gule smørblomstene som farget engene med den skinnende fargen så langt øyet kunne se. Noen uker senere vokste det frem knallrøde «surgress» stilker som farget de samme engene både grønne og røde. Elgene som ofte står og gresser i det jeg går forbi. To voksne og to ett års gamle kalver. Noen ganger kikket de bare oppmerksomt på meg i det jeg gikk stille forbi dem, mens de ved et par anledninger passerte veien et stykke foran meg. Og det åpne vakre landskapet som er så fint her. Fjell som enda har flekker av snø og som lyser mot den alltid skiftende himmelen. Havet, noen ganger mørkt og sterkt i bevegelse, og andre ganger skimrende, glitrende rolig i solens sterke og livgivende stråler.

Det å gi slipp for å kunne gå videre, skulle føles trist og vemodig, men det føles merkelig nok bare godt. Det å gi slipp for å kunne gå videre, handler ikke bare om å pakke ned i esker, selge unna ting, kaste ting og gi ting videre til andre. Det handler ikke bare om å selge huset mitt, gjøre det visningsklart, signere papirer og vaske det klart til de rette nye eierne. Det å gi slipp handler mer om en prosess som skjer inni meg. Jeg tenker på det jeg skal flytte fra med glede og kjærlighet, for jeg vet at dit jeg skal venter det et nytt, vakkert eventyr. En annen livsstil, mer tid og større mulighet til å leve et liv i tråd med de verdiene jeg har inni meg. Det gleder meg å tenke på. Derfor føles det så uendelig godt å gi slipp på alt dette vakre rundt meg. Det føles hverken farlig eller skummelt, bare godt og uendelig befriende.

Mens jeg gikk mine daglige 6 kilometer gikk det opp for meg at det å gi slipp ble noe som ga plass til enda mer godt inni meg. For jeg ga ikke bare slipp på den vakre naturen og alle de skjønne menneskene jeg har hatt så mange fine opplevelser sammen med her, men jeg ga slipp på tidligere livserfaringer som jeg ikke er tjent med å holde fast ved emosjonelt. Ved å gi slipp kan jeg tenke på hva jeg har opplevd, erfart og hva jeg har lært av mine erfaringer. Tidligere holdt jeg fast på noen erfaringer rent emosjonelt. De kunne dukke opp fra mitt ubevisste med jevne mellomrom og minne meg på hvor vond, sjokkerende, lammende, skremmende og sårende opplevelsen var. Jeg trodde ikke det var mulig å slippe dem, for da erfaringene snudde livet mitt på hodet, opplevdes det som så støtende og utfordrende for meg som menneske. Ved å gi slipp på de følelsene jeg alltid hadde holdt fast ved, vokste det frem en enorm ny livsglede, takknemlighet og ydmykhet for alle situasjonene jeg har vært i. Selv det jeg ikke trodde jeg skulle komme over noen gang. Jeg så derfor ingen vits i å holde fast på det som gjorde vondt lenger, for det ble bare erstattet med enda mer godt.

Da jeg skrev manuset til boken min, beskrev jeg noen situasjoner jeg har vært i som har preget meg som menneske. Situasjoner som har endret meg på cellenivå. Opplevelser som var så sjokkerende at jeg hadde vanskelig for å tro at det var jeg som opplevde det, da det skjedde. Boken, «Vindu mot en annen verden» har vært en utrolig prosess for meg å gå gjennom. Gjennom å bearbeide manuset, har jeg repetert hendelsene for mitt indre. Til slutt følte jeg ingenting når jeg leste manuset. Jeg så på det som et produkt som jeg kunne se på objektivt. Jeg fjernet meg fra stoffet følelsesmessig. Nå ligger hendelsene der, snart trykket mellom to permer, og klart for å gis ut av Cappelen. Jeg vet at alt er mine opplevelser og derfor uttrykt i mine tolkninger. Jeg håper bare at mine opplevelser kan gi andre mennesker noe. Kanskje andre kan lære å gi slipp på det som gjør vondt, selv om det kjennes helt umulig?  Når vi opplever noe som traumatiserende er det vanskelig å tenke at en skal klare å komme over noe. At en skal klare å bli seg selv igjen, eller klare å gå videre i livet som et helt menneske. Når vi føler at vi kryper langs støvet på bakken følelsesmessig er det vanskelig å forstå hvordan det er mulig å reise seg, tørre å leve, blomstre, nå sine mål og ikke minst være seg selv. Jeg håper at boken kan inspirere andre til å skjønne at det er mulig å gi slipp, gå videre og bli hel igjen.  Jeg håper boken kan hjelpe andre mennesker til å ta frem motet i seg selv.

Så var det mitt nye liv da. Mitt nye liv etter at jeg har gitt slipp og sett meg selv slik jeg innerst inne er. Det som skjedde var at andre verdier kom tydeligere frem. Verdier som er mer i tråd med meg selv. Den hele meg. Den jeg egentlig har vært hele tiden, og som jeg nå har sluppet frem igjen. Jeg kommer til å gå 6 kilometer hver dag, mellom vinranker, i skogen eller til noen gamle slott som ligger i nærheten. Jeg kommer til å ha 9 måneder med mildt klima, noen få timer med hurtigtoget til Paris eller Marseilles og mer tid til å leve. Mer tid til å være meg selv, være sammen med barna mine og nyte det livet jeg har fått. Jeg ser på livet som et eventyr jeg må leve ut. Det er det som har skjedd nå. Jeg har fått denne fantastiske muligheten. Ved å gi slipp på gamle og forslitte «historier og eventyr» ble det jammen plass til så uendelig mye mer. Livet er en forunderlig reise, som jeg gleder meg over.

Mens disse tankene legges ut på websidene mine, pakker jeg ned litt flere esker. Jeg ser gjennom alle eiendelene mine, og finner ut at jeg ikke trenger så mange ting lenger. Den jeg er, definerer ikke meg selv eller andre gjennom så uendelig mange eiendeler.  Jeg er fri fra alt som tynger, også det materielle. Jeg er fri. Senere skal jeg gå min daglige tur på 6 km. I dag stråler solen over landskapet jeg skal gå i. Og akkurat som i livet, er naturen i stadig skiftende tilstand. Derfor er ingenting varig. Hverken følelser eller stormer og uværsdager. Det er bare å leve gjennom skiftningene som følelsene og naturen gir oss. Det er å leve, et helt liv.

 

Alt godt,

Anne-Kristine <3

 

Alle rettigheter ©  Anne Kristine Augestad

Anne-Kristine Augestad kommer ikke med medisinske råd eller gir råd om å bruke noen teknikker som behandling for medisinske tilstander uten bistand fra en godkjent lege eller annen godkjent behandler enten direkte eller indirekte. Hvis du skulle komme i en situasjon der du bruker informasjonen du leser om på denne siden til formål som du mener kan tjene deg selv og ditt eget beste,  eller andres, vil hverken Anne-Kristine Augestad eller de som har laget denne websiden erkjenne ansvar  for dine handlinger