Den dysfunksjonelle familien og det sorte fåret – det usynlige barnet

09.01.2014

Mange jeg møter forteller meg om en oppvekst der de ikke følte

Foto: Privat

Foto: Privat

seg anerkjent av dem som stod dem nærmest.

De forteller at deres rolle i familien ble tildelt

dem fra de var barn, enten som en forlengelse av en av foreldrene (eller begge), eller som den som måtte fikse og fikk ansvaret for familiens kaos og drama. Rollen som «Den usynlige», eller «Det sorte fåret» ble tildelt dem fra de var veldig små.

Så lenge forelderen (en/begge) kan bruke all sin tid på å peke på barnet som «alltid lager bråk», «alltid er sjalu på de andre søsknene», «alltid er syk.», «alltid klager og aldri er fornøyd», «er for sårbar.» , «er aggressiv og blir lett sint.», «er skyld i at far/mor ikke sover på nettene», «er skyld i at det er krangling og bråk i familien», «trenger for mye oppmerksomhet.», «er mistenksom av natur», «likner på min eks som jeg ikke liker, og som jeg også bruker all min tid til å legge skyld på i mine omgivelser», vil barnet aldri få mulighet til å gjøre noe annet enn å  forsøke å ikke være alt dette. Det vil bruke all sin energi på å være alt annet enn «slem», «egoistisk», «sjalu», «mistenksom» etc. Samtidig ser ikke omgivelsene annet enn det problemfylte barnet, heller enn familiens egentlige problem: Den dysfunksjonelle moren eller faren. Barnet ble opptrent til å bevare familiens «hemmelighet» utad. Ingen må for noen som helst pris få vite om det egentlige problemet.

Et vanlig fenomen er at mens det ene barnet får rollen som den som skal ta ansvar for alt det «gale» i familien, er det et annet barn som får rollen som «Gullungen». Dette barnet kan ikke gjøre noe galt. Det blir priset for sine handlinger, sine tanker, ideer, følelser, bragder og prestasjoner. Dette barnet fungerer som den forlengede arm til den voksne på en annen måte enn det sorte fåret/ det usynlige barnet. Dette barnet gjør det det kan for å gjøre som foreldrene vil fordi det instinktivt vet at det mottar kjærlighet, omsorg og oppmerksomhet om det fungerer som en slags «buffer», mellom mor/far og det sorte fåret. Den voksne kan «trene» gullungen i familien til å velge siden til mor/far, der det er nødvendig å avvise, sverte, irettesette eller ydmyke det sorte fåret/det usynlige barnet. Alle barn gjør det de kan for å motta kjærlighet fra sine foreldre. Det er derfor  lett for det ene barnet å forklare sine handlinger, mens det er lett for det andre barnet å føle seg forskjellsbehandlet, utestengt og tråkket på. Gullungen i familien er også et offer for mor/fars manipulasjon, men vil trolig aldri innse dette selv. Barna i søskenflokken blir satt opp mot hverandre.

Et annet eksempel på dette kan være at mor/far snakker med gullungen om det sorte fåret, og sier hvor trist og lei seg hun/han er fordi det sorte fåret  har oppført seg dårlig mot mor/far. Gullungen vil bli sint og lei seg på vegne av forelderen, og vil føle motstand mot det sorte fåret. Et annet eksempel er at mor/far snakker om det sorte fåret til gullungen og forteller om hvordan det sorte fåret både er sutrete, klagende, aldri fornøyd, uhøflig, lite flink etc. Gullungen stoler på mor/fars vurdering av sine omgivelser og vil ganske snart begynne å se det sorte fåret i det samme lyset. Samtidig vil gullungen forsøke å lindre og forsøke hele den voksnes opplevelse av at det sorte fåret er vanskelig. En måte kan være å snakke strengt og krenkende til det sorte fåret.  Etterpå kan mor/far finne på å snakke på samme måte til det sorte fåret om gullungen. Det sorte fåret er så glad for oppmerksomheten den voksne gir og setter i gang med å hjelpe den voksne slik at den voksne ikke lenger er trist og lei seg.

Barna blir gående og skule på hverandre og kommuniserer ikke lenger direkte. De er begge bare en forlengelse av mor/fars sykdom.

Barna mangler tilknytning og tilstedeværelse i hverandres liv som voksne fordi relasjonene har vært kontrollert av mor/far og ikke fått mulighet til å utvikle seg naturlig.

Psykisk barnemisbruk er et stort tema og teknikkene som brukes er varierende og mange. Noen av disse er:

  • Avvisning gjennom stillhet: Mor/far forteller barnet gjennom timer/dager med stillhet at de er misfornøyde, sinte, skuffede og sinte på barnet. Barnet på sin side blir presset til å unnskylde seg til forelderen for den lille overtredelsen. Alle barn vil søke oppmerksomhet og omsorg fra den de elsker: Mor eller far.
  • Tåkelegging: Intensjonen er å forvirre barnets persepsjon av virkeligheten, sin hukommelse og psykiske helse. Mor/far vil snakke utad om barnet som mer sårbar, mer ustabil og mindre sterk. Omgivelsene vil tro på denne karakteristikken og vil  heller ikke tro på barnets oppfatning av virkeligheten. De vil tro at barnet husker feil eller har glemt alle detaljene, eller rett og slett bare snakker tøys. Til slutt tror ikke barnet på seg selv heller.
  • Det sorte fåret – fordeling av skyld
  • Isolering: Barnet blir tillagt ansvar for egne søsken utover det normale, får lister med husarbeid, eller blir på annen måte forhindret i å delta aktivt i sine liv. Det forhindres dermed til å utvikle seg sunt sammen med f.eks jevnaldrende. Husarrest for overtredelser.
  • Favorisering av barna i søskenflokken alt etter som hva som passer forelderen best. Gi forskjellige regler til barna i søsken flokken på pass av mindre søsken, husarbeid, innetider, med mer. Favorisere gjennom gaver, tlbaketrekning av sånne eller med lovnaden om at «Når det og det skjer skal du få xxx av meg» For etterpå å gi den samme gjenstanden til en av søsknene og etterpå kalle barnet for «mistenksom», «sjalu», «egoistisk», «løgnaktig» eller «smålig».
  • Manglende tilsyn: Lar barnet «gå for lut og kaldt vann» i lange tider uten voksen kontakt.
  • Manglende kontroll eller for streng kontroll:
  • Terrorisering: Verbal terrorisering skriftlig og muntlig. Mor/far ser på det som sin «rett» å overvelde barnet med sitt med sinne, frustrasjoner, vrangforestillinger, skuffelser og sorger. Når barnet forsøker å sette grenser for dette starter den voksne med en av de andre teknikkene for å sikre seg at barnet godtar den rollen det er blitt presset inn i.
  • Sabotering: Ødeleggelse av noe barnet bryr seg om direkte eller indirekte: En bamse, et kjæledyr, en skoleforestilling, en eksamen, en prestasjon, en relasjon . En effektiv måte å sabotere på er  å gi en liste med husarbeid rett før barnet skal avgårde så barnet ikke kommer seg av gårde, eller starte en krangel med barnet foran venner som er på besøk ( og ikke kommer tilbake). Det voksne barnet kan erfare at forelderen forsøker å sabotere relasjoner til partnere, barn eller andre som kan være gode i barnets omgivelser.
  • Usynliggjøring: I korte trekk betyr det at alt barnet har behov for å snakke om i familien blir oversett i plenum. Uansett hvilke bragder, prestasjoner eller interesser barnet har på et gitt område blir dette oversett. Det avbrytes konsekvent når barnet tar til orde for å snakke om seg selv. Uansett hvor godt barnet gjør det i en hvilken som helst sammenheng, vil dette ikke bli støttet eller gitt noen som helst engasjement i familien. Til sammenlikning vil et av de andre barna få full heder og glede ved liknende prestasjoner. Beskjeden som gis over tid til barnet er «Du er ubetydelig.» eller «Du er et ingenting.»
  • Løgner: Løgner for å hindre at barnet tror på egen oppfatning av virkeligheten. Løgner for å sette barnet opp mot andre mennesker og betvile sin egen psykiske helse. F.eks: Den personen sa slik og slik om deg etter at dere møttes sist.  Gjerne litt negativt tonet. Slik at barnet igjen tviler på om det er godt nok. Eller «Jeg har aldri sagt slik eller slik.» Eller «Du har så god fantasi, det der kan jeg ikke huske.» En annen variant er «Nå skjønner jeg ingenting.»
  • Svertekampanjer, baksnakking og skittkasting mens barnet ikke er tilstede: Falske anklager og karakteristikka som skader barnets omdømme kraftig i omgivelsene. Gjerne i en bekymret tone fylt med omsorg: «Tenk, hun som alltid var så snill men nå kan det tyde på at det ikke er slik lenger.» En svertekampanje kan vare livet ut. I en hver sammenheng vil den misbrukende moren/faren velge å tone karakteristikken av det ene barnet litt negativ til venner, familie, søsken og andre over flere år.»Hun har alltid vært så sensitiv», «Hun har aldri vært snill mot meg», «Hun lager alltdi bråk for småting» Etter som tiden og årene går vil alle som har hørt barnets personlighet bli beskrevet i omgivelsene begynne å tro på det som har blitt fortalt dem. Til og med søsken begynner å tro på det, og vender seg mot barnet.
  • Forsøk på å problematisere barnets adferd som liten eller voksen i samråd med offentlige instanser. Gjerne med andre «sannhetsvitner» som kjenner begge parter fra før av,  til stede for å støtte sitt synspunkt. Barnet har ingenting å stille opp med. Ingenting.

 

Ofte har disse foreldrene en partner som muliggjør det psykiske misbruket for dem. Det vanlige er at mor eller far lager så mye drama og kaos i kulissene at partnere ofte ikke står igjen med noe annet valg enn å ta misbrukerens misnøye ut på det sorte fåret/ det usynlige barnet. De bruker dermed andre mennesker som budbringere for å hindre en naturlig utvikling i det sorte fåret/det usynlige barnet. Barnet befinner seg ofte i situasjoner hvor andre i familien tar kontakt for å snakke barnet til «rette», «Få barnet til å unnskylde seg til mor/far», «få barnet til å slutte med oppførselen sin.», «Få barnet til å innrømme hva det har gjort mot mor/far.»  Det voksne barnet kan erfare at disse budbringerene (som også kan være andre søsken) kan skjelle dem ut, ydmyke og irettesette dem foran ektefeller og egne barn.  Barnet som opplever denne type behandling opplever stor frykt for det ukjente, frykt for konflikter og lærer å bevege seg stille i dørene. Det opplever å mangle tillit til sine omgivelser og vet aldri når noen er imot dem eller er for dem. Sannsynligheten for at de tror at noen alltid er imot dem  eller ikke liker dem, er overhengende stor.

Utad kan mor eller far være godt likte mennesker, vel ansett i jobbsammenheng eller annet frivillig arbeid. Ofte er de sjarmerende utad og snakker om det usynlige barnet/ det usynlige barnet med bekymring og omsorg til sine omgivelser. Innad i familien blir disse barna misbrukt psykisk ved at de blir oversett, kritisert, latterliggjort og gjort til mor eller fars psykologer eller på annen måte forlengede arm. Barna lærer å puste mor/fars luft, tenke på mor/far i enhver sammenheng, le på de rette stedene, være medfølende når det er forventet,  passe på å lytte til mors/ fars virkelighetsoppfatning og forsøke å hele og behandle foreldrenes problemer enten tilbake i tid eller i nåtiden.  Fordi mor/far har så store problemer er mor/far best tjent med å ha et barn som tar ansvaret for alle sine feil og mangler. Hvis saken hadde vært annerledes ville mor/far måtte se på seg selv, og uten innsikt vil det ikke være mulig. Mange barn vokser opp med foreldre som snakker stygt om alle mennesker i deres omgivelser: Søsken, alle naboer, alle ekser, besteforeldrene, tanter, onkler, kusiner og nevøer og nieser. Når et lite barn skal se verden gjennom en voksen persons øyne fra det er bitte lite, i dette perspektivet, sier det seg selv at skadeomfanget blir stort for barnet på sikt. Barnets rolle er ene og alene å lytte til de relasjonelle problemene til den voksne og ta ansvaret for alle følelsene rundt spørsmål knyttet til alle disse relasjonene. Det er en uoverkommelig oppgave for et lite barn.

Disse barna blir oppdratt til at det vil bli store konsekvenser ved at det utvikler seg, setter grenser, utvikler selvstendige vennskap, presterer noe, snakker høyt om egne bragder, tanker og følelser. Ofte er det slik at det eneste som gir litt oppmerksomhet, er når de er syke eller opplever noe traumatisk. Da vil den misbrukende forelderen bruke denne situasjonen for å forklare sine egne problemer både til barnet og til omgivelsene. «Se på meg. For en fantastisk mor/far jeg er».

Bak lukkede dører opplever ofte barna at det holdes et regnskap over hvor mye støtte det fikk «den og den gangen» og «så er du alltid så utakknemlig og bortskjemt.» Disse barna er langt fra utakknemlige og bortskjemte. Dette er barn som står alene hele oppveksten, de er tause om sine opplevelser og krever lite av sine omgivelser.

Samtidig som dette skjer, ser familien den andre veien. Det vil også bli kaos og drama rettet mot de andre familiemedlemmene om de tar det sorte fåret/ det usynlige barnet i forsvar. Derfor lever resten av barneflokken og familien med delvis å tro på mor og far når de snakker stygt om det sorte fåret/det usynlige barnet til sine omgivelser. Det er tross alt bedre å se den andre veien enn å selv være midt opp i drama og kaos.

Den sort-hvite tankegangen er også fremtredende i slike familier. «Enten er du med oss, eller så er du ikke med oss. Ditt valg.»

Ofte lager disse foreldrene dramatiske hendelser på offentlige steder hvor de kan skjelle ut barnet sitt foran andre mennesker. Eller de kan ydmyke barnet ved å kritisere og irettesette barnet når de har venner på besøk, foran søsken, foran øvrige familiemedlemmer. Og dette for småting: Feil tonefall; Spydig, uinteressert. Stygge blikk – med den etterfølgende kommentaren at «du ser alltid så stygt på meg.» For en datter eller en sønn som stadig får høre noe sånt, er beskjeden egentlig «Du er slem, ubetenksom og egoistisk.»

Sakte men sikkert blir barnet tillagt en lang liste med personlige egenskaper som alle er negativt tonet. Omgivelsene og barnet blir over mange år, av barnets oppvekst preget til å tro på et bilde av virkeligheten som ikke stemmer med det som faktisk er sant. De som forsøker å stille spørsmål ved utsagn eller handlinger som setter spørsmål ved familiens egentlige problem, vil også bli utsatt for noe av den samme behandlingen. Disse trekker seg naturlig nok unna familien, eller barnet. Skulle barnet stille spørsmål ved mor eller fars behandling av dem i sine omgivelser og dette kommer foreldrene for øre, vil barna fort forstå at det ikke finnes en sjel som vil tro på dem. Sannsynligheten for at noen tror på et lite barn som står alene og flere andre familiemedlemmer som også avviser barnet, er påfallende liten. Når mor/far i tillegg reagerer med å stille seg uforstående til spørsmålene, bli som et lite barn som er overasket over et helt vanvittig spørsmål, sier det seg selv at det er vanskelig for barnet å bli trodd. Bak kulissene kan mor/far reagere med å legge seg syk, virke såret og trist fordi barnet stilte et spørsmål eller snakket dem i mot, avvise barnet totalt, få de andre familiemedlemmene til å avvise barnet, mishandle fysisk – delvis eller helt. Barnet lærer fort at det å stille spørsmål, er det samme som å gå gjennom et helvete. Det er da tross alt bedre å gå på eggeskall og føle seg forsiktig frem.

Barnet går alene i den tro at ingen ser eller hører. Og i virkeligheten er det også sannheten. Virkelighetsoppfatningen til barnet blir ikke positivt bekreftet av noen i hans/hennes omgivelser og ofte føler disse barna at det er noe alvorlig galt med dem. Deres persepsjon av virkeligheten stemmer ikke overens med omgivelsene og barnet tenker at det må endre seg for at ting skal bli bedre. Ofte føler disse barna stort ansvar for mor eller fars tilstand, og bebreider seg selv for at forelderen ikke har det bedre.  Barnet klarer naturlig nok ikke utvikle seg godt, gjennom den naturlige løsrivelsen alle barn trenger for å kunne skape gode liv for seg selv som voksne.

Barnet blir preget gjennom mange år til å tro at om hun/han klarer å få mor/far til å føle seg bedre, vil alt bli bra. «Hvis jeg bare endrer meg sånn at mor/far får det godt, da vil det kanskje komme litt kjærlighet min vei også.» Og det er dette håpet det sorte fåret/det usynlige barnet er fanget i. Det er lett å manipulere et lite barn som håper på å bli elsket.  For mange slutter det aldri. For alle barn, voksne eller barn, vil gjøre det de kan for at foreldrene skal elske dem. Barn er programmert til å elske sine foreldre uansett hvilken bakgrunn de foreldrene har, eller hvordan de behandler barnet. Hvis barnet kan påta seg skylden for alt, eller være enda mer usynlig og samtidig hjelpende til mor/fars behov, så gjør barnet det.  Når barnet har forsøkt å være grei og snill på et område, finner mor/far bare på noe nytt slik at barnet på nytt blir tynget ned i tristhet, fortvilelse, og skyldfølelse, og må starte på nytt. Det slutter aldri.

En annen side av dette tveeggede sverdet er. «Skulle jeg legge skylden på mor/far vil det faktisk bety at de ikke tenker på noen andre enn seg selv. Da må jeg innse at jeg ikke kan bli elsket noen gang.» Den sannheten er for vanskelig for et hvert barn å innse. De holder seg derfor fast i håpet om at mor/far en dag skal få det bedre og dermed klare å elske barnet slik barnet faktisk er.

Konsekvensen ved ikke å underordne seg rollefordelingen i familien er fatale for det sorte fåret/ det usynlige barnet også etter at de er blitt voksne. De kan risikere å bli utsatt for en svertekampanje, avvist av mor eller far (ofte av begge hvis de lever sammen), avvist og oversett av øvrige søsken som dessverre må leve i fornektelse for å overleve i familiedynamikken. De opplever også når de møter fjerne slektninger eller andre som også kjenner deres mor eller far, at de kommer med kommentarer som » Å, der er du.» eller » Du må ikke være så slem mot din far (eller mor)». Mange av disse barna føler instinktivt at mennesker som også kjenner mor/far trekker seg unna dem. De vet naturligvis ikke hvilket bilde som er blitt skapt av dem mens de ikke var til stede. Muligheten til å skape sunne, trygge og naturlige relasjoner blir ødelagt av det psykiske misbruket.  Det er en kjensgjerning at folk, uansett hvor oppegående og nøytrale de bestemmer seg for å være, tror på den historien de hører først. Selv trente terapeuter er klar over dette fenomenet.

De fleste voksne barn av misbrukende foreldre klarer ikke løsrive seg og stå på egne ben når de blir voksne. De kan enten se seg selv bli totalt avvist av hele deres familie, eller velge å stå helt alene. Det å stå helt alene uten familien som felleskap er noe de fleste ikke ønsker seg, eller klarer å leve med.

Familien er et system som fungerer når alle er enige i den fungerende dynamikken og rollefordelingen. I alle menneskers liv er det naturlig å utvikle seg, ha egne grenser og se disse bli respektert, ha egne meninger, behov og skape seg et liv som voksne som er godt og meningsfullt. Det sorte fåret/usynlige barnet har også dette foran seg i sine liv: Et potensiale for vekst og utvikling, men for å få det må det fjerne seg fra dem de elsker mest. Å løsrive seg fra rollene de fikk tildelt som barn, kan være en kaotisk og dramatisk opplevelse fordi familie og venner ikke tør, kan eller vil stå alene med den utstøtte. Til det betyr fellesskapet for mye. Kort sagt: Det er ingenting barnet kan gjøre for å erobre kjærlighet, aksept, toleranse, frihet, harmoni, vekst og respekt blant søsken eller øvrig familie. Ingenting.

Noen voksne barn klarer aldri å løsrive seg fra misbruket og velger å godta rollen de har i familien. Mange av disse ender også opp i forhold hvor partneren fortsetter å bekrefte dynamikken de vokste opp i. Noen «velger» kronisk sykdom som en måte å unnslippe misbruket på, eller unngå å se sannheten som svir som piskeslag i hjertet: Mor/far har ikke evne til å gi meg kjærlighet. Andre, noen helt få, klarer å bryte ut av relasjonene som er psykisk skadelige for dem. Denne siste gruppen skal jeg nå snakke litt om:

 

Siden alle barn elsker sine foreldre mer enn de elsker seg selv, sier det seg selv at det å bryte kontakten med sin mor eller far er noe av det mest smertefulle et voksent barn kan gjøre. Denne handlingen kommer av lang tids, mange års kamp mot å bli utslettet som individ. Barnet skaffer seg på denne måten få en «fair» sjanse til å skape et godt liv på sikt.

Den forventede adferden når et barn har tatt dette valget, er at den misbrukende forelderen fortsetter og øker sin sverte kampanje ut i sine omgivelser for å øke trykket på den som kanskje har tatt sitt livs mest smertefulle valg. Den misbrukende forelderen kan gå så langt at de kan kontakte ektefeller, svigerfamilie og venner av deres sønn eller datter. De kan også kontakte arbeidsgivere, nåværende og tidligere. Omgivelsene på sin side, er av to kategorier: Den ene kjenner til disse historiene fra før av og trekker seg naturlig nok unna. Den andre kategorien er mennesker som ennå er kontrollert psykisk av misbrukeren, og derfor må leve i fornektelse hvis de selv ikke skal finne seg midt opp i masse konflikter, drama og avvisning.

Det misbrukte voksne barnet ender opp med å stå helt alene, uten noen å stole på eller støtte seg til. Uansett hva dette voksne barnet velger å gjøre for å klare å leve med sin barndom og misbruket det ble utsatt for, sliter mange med noen av de samme problemene. Disse er

  • Angst
  • Frykt for å konflikter, drama og andres negative reaksjoner
  • Manglende tillit til omgivelsene
  • Ensomhetsfølelse
  • Skamfølelse
  • Tomhetsfølelse
  • Depresjoner
  • Noen får problemer som behandles i psykiatrien. Det er «lettere» å selv bli syk, enn å løsrive seg fra en trengende mor/far, for da blir denne stående alene uten barnet til å ta vare på seg
  • Symptomer på Post Traumatisk Stress Lidelse – PTSD
  • Rusproblematikk
  • Søvnvansker
  • Skyldfølelse over andres reaksjoner
  • Problemer relatert til å vite hvem de er som individer og personer fordi de har blitt «opptrent» til å føle og tenke på hva andre forventer av dem.
  • Psykosomatiske plager og andre uspesifikke symptomer: Mange forteller om muskel, skjellett og ledd  plager uten noen sikker diagnostisering
  • Sorg. En ubegripelig sorg, når det går opp for dem, at de håpet en hel barndom på å bli elsket, men at det ikke er noe de kan gjøre for å få kjærlighet fra sin mor eller far.
  • Taushet og frykt for at omgivelsene skal f å vite «hva de har gjort» Frykten for ikke å bli trodd fordi det er kulturelt betinget at alle mødre, spesielt, og fedre elsker sine barn. Barnet forstår at det er vanskelig for omgivelsene å tro noe annet.
  • Frykt for å lykkes, føle glede og suksess
  • Frykt for avvisning hvis de føler gode følelser eller gjør noe i livene sine som er bra for dem selv.
  • Motstand mot å være «synlige», for de erfarer at det vil få store konsekvenser: Avvisning, drama, konflikter, «syk» mor/far etc.
  • Stor motstand og frykt mot å leve ut sine liv som selvstendige voksne. Mange ender opp som avhengige av andre  i nære relasjoner i voksne liv
  • Usikkerhet rundt det å ta egne valg
  • Usikkerhet og uvitenhet om hvordan de skal oppføre seg i relasjoner. Har problemer med å forstå og tolke signaler fra andre mennesker.
  • Stort behov for bekreftelser fra andre mennesker i nære relasjoner. Deres erfaring er jo at «alt» de gjør er «galt».
  • Sviktende selvbilde
  • Sviktende selvtillit
  • En grunnleggende tro på at at de er «slemme», «til bry for andre», «er i veien.»
  • Blir ofte misforstått av sine omgivelser fordi de ofte virker «alt for hyggelige», «høflige» og «imøtekommende». Folk flest oppfører seg mer avslappet og naturlig i sin samhandling med sine omgivelser, og tror derfor at «barnet», ønsker mer ut av relasjonen enn det vedkommende faktisk gjør. Barnet på sine side, aner ikke hva som er  rett eller gal oppførsel.

 

Det er vanskelig å komme seg ut av et misbruk. Det er mulig. Med hjelp fra proffesjonelle terapeuter og andre som har spesiell kjennskap til dysfunksjonelle familier og rollefordelingene i dem, kan det gjøres.

Det viktigste å vite for disse barna er at de ikke er alene.

 

Alle rettigheter ©  Anne Kristine Augestad

Anne-Kristine Augestad kommer ikke med medisinske råd eller gir råd om å bruke noen teknikker som behandling for medisinske tilstander uten bistand fra en godkjent lege eller annen godkjent behandler enten direkte eller indirekte. Hvis du skulle komme i en situasjon der du bruker informasjonen du leser om på denne siden til formål som du mener kan tjene deg selv og ditt eget beste,  eller andres, vil hverken Anne-Kristine Augestad eller de som har laget denne websiden erkjenne ansvar  for dine handlinger

 

Livet ditt og grensene dine

13.10.2012

Mange mennesker sliter med å sette grenser for sine omgivelser. De synes det er vanskelig fordi de får dårlig samvittighet og føler seg slemme. Det å sette grenser er ofte noe som må læres, og uavhengig av hva andre mener er rett, er det veldig individuelt hvor disse grensene går.

Mange mennesker har forsøkt å tilpasse seg. De har forsøkt å endre adferden sin slik at en relasjon skal fungere. De har forsøkt å snakke med den det gjelder, uten at det har fungert. Mange har forsøkt å spille en rolle i relasjonen i mange år og har tenkt » Om litt vil den andre sikkert forstå meg og mine behov». Eller de har tenkt » Kanskje det  bare er  jeg som er vanskelig.»Kilde: http://www.visualphotos.com/image/2x4737359/crying_woman

Tilbake har de følt seg slitne, triste, usynlige og undertrykte. De har forklart det hele med at det må være noe galt med dem siden de ikke får relasjonen til å fungere, og siden den andre ikke gir noen positive tilbakemeldinger på forsøk på å sette grenser. De føler seg fysisk uvel, og spenningene dette gir, kan medføre søvnløshet, muskelvondt i tillegg til sviktende selvbilde og svekkede sosiale relasjoner.

Mange klarer ikke sette de nødvendige grensene fordi tilknytningen i relasjonen er for sterk, mens andre, noen få, klarer å si til seg selv at «Det er ikke noe galt med meg» og «Dette fungerer ikke, jeg blir bare trist av dette.»  og  «Nå har jeg forsøkt å få relasjonen til å fungere i mange år, men den sliter meg bare ut».

Mennesker som opplever konstant dårlig samvittighet, tristhet, sinne og frustrasjon med mer  i relasjon til sine nærmeste har ofte behov for å sette grenser for at de selv skal få det bedre. Det å sette grenser kan oppleves skremmende fordi erfaringen viser at dette skaper konflikt i relasjonen. Ofte blir den som setter grenser skyld i en lang rekke tilstander i den andres liv. Derfor frykter mange å sette nødvendige grenser for å få det bedre. De er redde for konflikten som kommer i kjølvannet. De er redde for den konstante baksnakkingen av deres person i deres felles omgivelser og de frykter skyldfølelsen mest av alt.  De frykter tvilen som vil komme. Tvilen på om det faktisk er de som er vanskelige og urimelige, slik den andre påstår. De får ofte høre at de er kalde, ufølsomme og slemme.

Hva med de som klarer det? Disse sitter igjen med dårlig samvittighet.  Dette til tross for at de merker betydelige endringer i sine liv i form av økt livsglede, mere glede, mere ro og stabilitet. Mange snakker om at det blir lettere etterhvert å skyve ansvaret tilbake på den andre, men sier at den dårlige samvittigheten er det som knuger dem mest.

Mennesker som klarer å sette nødvendige grenser i sine liv i relasjoner som ikke fungerer, opplever alltid at de fungerer bedre i sin plattform. De opplever at selvbildet vokser seg bedre, og at de sover bedre om nettene. De opplever mindre muskelspenninger og mindre vondt i magen. De opplever at de hører seg selv le hjertelig for første gang på lenge og at  de plutselig begynner å finne frem sin kreativitet og begynner å gjøre ting de lenge hadde «glemt» hensikten med.

Mennesker som setter grenser og lærer seg å gjøre dette på en måte som skaper ro i deres eget liv får det alltid bedre. Den dårlige samvittigheten vil nok alltid lure i bakgrunnen som et lite spøkelse som kan få vedkommende til å tvile, men etterhvert blir det også lettere å leve med. Verdien av å få et godt liv, blir viktigere. Opplevelsen av at man blomstrer opp, veier opp for all dårlig samvittghet.

Etterhvert lærer vedkommende at hun/han er her for å leve sitt liv med gode følelser innvendig. Man lærer å leve  med at «noen» kanskje synes en er slem og ufølsom. Tilslutt skjønner man at livet er til for å leves i de gode følelsene i en selv. Livet er til for å forsøke å ha det så bra som en klarer.

Lev ditt liv og søk alltid mot det som føles godt i deg selv. Du har ansvaret for dine følelser, og alle andre voksne mennesker har ansvaret for seg og sitt.

Ha en vakker og meningsfylt dag.

Anne-Kristine Augestad kommer ikke med medisinske råd eller gir råd om å bruke noen teknikker som behandling for medisinske tilstander uten bistand fra en godkjent lege eller annen godkjent behandler enten direkte eller indirekte. Hvis du skulle komme i en situasjon der du bruker informasjonen du leser om på denne siden til formål som du mener kan tjene deg selv og ditt eget beste,  eller andres, vil hverken Anne-Kristine Augestad eller de som har laget denne websiden erkjenne ansvar  for dine handlinger.