The fear og growing – frykten for å vokse

12.03.2015

Mange mennesker går gjennom en enorm utvikling spirituelt og emosjonelt i disse dager. 2015-02-21 23.30.30

Flere og flere mennesker  over hele jorden får en dypere kontakt med seg selv og med sjelen sin – og dermed med den universelle kjærligheten som så kommer til overflaten på denne reisen.  Mange erkjenner i løpet av sin spirituelle ferd at egoet vårt bør og må vike for å opprettholde en åpen linje til det stedet vi søker: Til vår sjel. Der vi har kontakt med kjærligheten, Gud, altet og lyset.

Når vi begynner å se på oss selv med større kjærlighet, skjer det endringer i våre fysiske liv. For våre fysiske liv er manifestasjoner av mange av de forestillingene vi har om oss selv. Så når vi begynner å se på oss selv som det vi egentlig er: Vesener som er kjærlighet, vil det måtte skje endringer i våre liv fordi det manifisterte «speilet» hele tiden gjenspeiler hvor vi beveger oss spirituelt som mennesker.  For å leve i kjærlighet til oss  selv må vi gi slipp. Vi må gi slipp på alt som ikke lenger tjener det nye bildet av oss selv hvor vi har begynt å se på oss selv med kjærlighet. Vi gir slipp på gamle forestillinger om hvem vi er, fastlåste mønstre, relasjoner som ikke fungerer og  negative emosjoner som ikke lenger har noen hensikt for oss lengre. Derfor gjør det vondt å utvikle seg. Fordi de færreste ønsker å miste mennesker de er glade i, konstellasjoner som føles trygge, rammer og rollefordelinger som har vært en del av deres utvikling frem til nå. Bevisstheten rundt hva som må slippes for å gi plass til mer kjærlighet, skaper naturlig nok mye motstand, frykt og smerte hos mange på en spirituell reise.

I det siste har jeg snakket med veldig mange som føler at denne veksten både er smertefull, men også noe de frykter intenst. Det er ingen av oss som ønsker å gå inn i fremtiden uten å vite hva den bringer. Uten å vite hvordan det vil se ut.
Det jeg sier til alle jeg snakker med er at det å la egoet vike for kjærlighet til seg selv aldri kan være «farlig».
Ja, visst kan det oppleves som både skummelt og vanskelig, men hvis det går an å fokusere på å la frykten for hva fremtiden kan bringe og bare øve seg på å ha tillit til dette: Kjærlighet fører til vekst. Vekst fører til trygghet. Trygghet fører til styrke. Det å føle kjærlighet, trygghet og styrke er ikke farlig.

Det er også mye godt som kommer i kjølvannet av å se seg selv med mer kjærlighet. Når vi  begynner å se oss selv med mer kjærlighet er det enkelt å tilgi seg selv for ikke å være perfekt. Dermed er det enkelt å tilgi andre. Det er enkelt å   hjelpe andre til å finne sin egen styrke, fordi en selv føler seg sterk. Det er enkelt å la andre føle seg elsket, fordi en selv føler seg fylt med kjærlighet. Det er enkelt å gi andre muligheten til å skinne, fordi en selv føler at en er sterk i sitt eget lys. Det er enkelt å la andre få komme først, fordi en selv føler at en setter seg selv først. Det er enkelt å gi ubetinget  kjærlighet til den man elsker, uten å sette betingelser på kjærligheten. Det er enkelt å gi andre en følelse av at de er viktige og spesielle fordi en selv har gitt selg selv mandat til å ta plass  i sitt eget liv.
I det stille kan en rett og slett smile over at andre føler velvære på grunn av vennlige ord eller handlinger som kommer fra det nye selvbildet skapt gjennom denne prosessen.
Likevel er det også slik, at det alltid være en eller annen som ikke er fornøyd med den prosessen du er i. En eller annen som føler seg tråkket på og mindre verdt fordi du er begynt å elske deg selv- og det er akkurat her det er viktig å holde «tunga rett i munnen» – det er da det er viktig å fortsette å være vennlig, imøtekommende og sterk- samtidig som du fremholder hvem du ønsker å være og hvem du er. Det er viktig å forstå at deres misnøye med deg er deres, og en del av deres spirituelle og emosjonelle utvikling som de selv må ta eierskap til. Vit at kjærlighet gjør at du kan stå midt i stormens øye, uten å føle deg trukket inn i stormen. Likevel betyr ikke det at du ikke føler sorg og smerte over å føle på andres misnøye over din vekst.

I dag ønsker jeg å fortelle alt dette til dere, fordi jeg innser at dette gjelder for veldig mange av dagens mennesker.
Menneskeheten vokser mot noe mer kjærlighetsfullt. Det er egoet som forsvinner mer og mer fra hvert enkelt individ.
Det gjør vondt, men det er ikke «farlig».
Vær sterk og bare fortsett og del raust med det du har av vennlige ord, gode handlinger basert på gode intensjoner.
Møter du motstand så vit at du fremdeles er elsket.

Fokuser på din egen reise, som jo er å se på deg selv med tilgivelse og kjærlighet.

 

Dagens tanke og fokus:
I dag møter jeg meg selv med forståelse, kjærlighet, aksept.

Jeg har tillit til at jeg kan føle trygghet på min livsvei selv om jeg nå slipper egoets behov for å styre alt.

Jeg ser meg selv med kjærlighet. Dermed ser jeg andre med kjærlighet.

Varm hilsen,
AK

Hvordan elske seg selv – How to love yourself

04.11.2014

Bok lansering – endelig! Velkommen – gratis inngang – påmelding

01.10.2014

augestad_invitasjon

Kornsirkelen i Raisting i Syd Tyskland

06.08.2014

Gående langs en maisåker mot kornsirkelen i

Raisting i Tyskland,Lysbilde94

tenkte jeg på at det var nysgjerrigheten som hadde brakt meg dit. Jeg følte også at jeg måtte skyndte meg, siden jeg hadde lest at bonden som eier kornåkeren skulle høste kornet om noen få dager.

Jeg hadde aldri tidligere sett dette fenomenet selv,Lysbilde1 annet enn at jeg har lest om det i media. Det fasinerer meg, og har alltid gjort det. En side av meg, den kritiske siden min, sier til meg at det ikke er mulig at det kan komme utenomjordiske vesener ned til jordkloden og lage vanvittige symmetriske formasjoner i kornåkre. Jeg hadde tidligere lest om kornsirkler som hadde tiltrukket seg skuelystne troende og ikke- troende  på lik linje med denne. Nå ville jeg se med egne øyne om det kunne være mulig om denne var blitt laget av mennesker som en «spøk».

Likevel var det en annen side i meg som sa meg at det også er tenkbart at det finnes andre planeter med levende eksistenser ute i universet. Hvorfor skulle menneskeheten være de eneste her med intelligens?

Jeg var ikke den eneste som var på vei til kornåkeren. Det stod biler parkert langs med den smale veien, og det gikk mennesker foran meg og det kom andre gående mot meg. En mann jeg snakket med kom gående sakte mot meg med en hunden sin. Den var 12 år gammel fortalte han,  etter at vi hadde snakket en stund. Jeg spurte han hva han syntes om kornsirkelen. Lysbilde19Lysbilde7Han svarte » Jeg tror ikke det er ‘de’ der oppe som har laget den,» mens han pekte oppover. «Hvem eller hva kan ha laget den da?» spurte jeg. «Jeg vet ikke. Jeg vet bare at den er utrolig vakker og det holder for meg. Det er fint og da trenger jeg ikke å vite mer.»

Dess nærmere jeg kom sirkelen stimlet det seg flere og flere mennesker foran meg på veien. Menn, kvinner og barn. Været var overskyetLysbilde2Lysbilde88 og det så ut Lysbilde10som det skulle til å regne hvert øyeblikk. Et øyeblikk blåste vinden kraftig og det så ut som om skyene på himmelen bevegde seg lynraskt mens de hele tiden lagde nye formasjoner. Et øyeblikk så det faktisk ut som om det var i ferd med å forme seg en skypumpe ned mot bakken. Spent stod jeg og så på om formasjonen ville trekke seg tilbake og vekk fra bakken. Like fort som den kom, ble den borte igjen.

Sirkelen befinner (3. august 2014-hadde enda ikke bonden høstet kornet på åkeren)  seg i et område hvor et av de største tyske teleselskapene har store avsendere og mottakere  plassert i landskapet like ved kornsirkelen. De pekte oppover mot himmelen, formet som store asjetter.

Like ved sirkelen var det enda flere mennesker. Noen hadde satt seg ned på campingstoler ved stien ned til sirkelen. Under en stor grønn solparasoll satt de der og snakket sammen mens skyene blåste over hodet på oss. En klynge med mennesker stod ved siden av. Folk var kledd til alle slags anledninger, og det så ut som de kom fra alle samfunnslag. Damer i pensko, joggesko, klatresko, støvler og sandaler. En mann med et fjernstyrt helikopter som hele tiden lagde en svak dirrende lyd. Lyden av barn som lekte på sletten rett ved. Den svake summingen av samtaler fra klyngen av mennesker. Jeg var rolig og åpen og Lysbilde87forventet meg ingenting annet enn en kornåker formet i et perfekt symmetrisk bilde av en ball, med tre like sirkler inni.

Stien ned til sirkelen var sporet av et traktorhjul og det var tydelig å se at det hadde gått mange mennesker der før meg. Sporet var vått etter regnet og kornet som en gang hadde vært presset ned av traktorhjulene var mange steder mørkt fra jordsmonnet under. Det var med andre ord nedslitt av alle de skuelystne som hadde spasert ned til sirkelen før meg. Det skjedde mye rundt meg.

Likevel, da jeg hadde kommet nesten ned til Lysbilde67åkeren ca 10 meter fra den ytterste kanten til sirkelen kjente jeg noe. En varme bredde seg gjennom brystet og hele kroppen min. Jeg ble fylt med fred og kjærlighet. Det var en utrolig god følelse. For mitt indre blikk så jeg det som om det lå  en boble av denne energien rundt hele sirkelen. Det var som å gå gjennom en usynlig vegg inn i en boble fylt av godhet.

Jeg begynte å gå rolig rundt inne i sirkelen uten å ha noen plan på hvor jeg skulle gå. Jeg la merke til mennesker som lå, satt og gikk barbeint rundt. Plutselig la jeg også merke til hvor stille og fredfullt Lysbilde69det var der. Som den følelsen jeg noen ganger får når jeg går inn i store kirkerom, uten sammenlikning for øvrig, men akkurat sånn. Eller den følelsen jeg får når jeg står og ser utover et landskap på en tur i marka, og finner sjeleroen med blikket festet på noe foran meg. Som det å stå og se utover et stille vann i fjellet. Det var en ro der som var merkbar. Selv med alle de andre menneskene rundt meg. Selv med duren over hodet mitt.

Jeg la også merke til at kornaksene så ut til å ligge merkbart symmetrisk i forhold til hverandre. Noen steder så det ut som de var formet i en sirkel, hvor alle aksene pekte samme vei ut av en spiral. Andre steder lå de i samme retning inn mot et hjørne langs en rett linje, Lysbilde64mens de langs den andre rette linjen inn mot det samme hjørnet lå den samme veien. Det var ganske tydelig enkelte steder at det var mange før meg som hadde gått på det flate kornet. Noen steder var det veldig lett å se at det var rotet til av hundrevis av mennesker. Likevel, hvordan ville det være mulig for mennesker å lage dette? Uten lys, kanskje helst på natten uten at noen merket det. Jeg gikk gjennom flere forskjellige løsninger. Kunne noen ha båret planker eller gummidekk ned gjennom traktorsporene og dratt de etter seg og dermed trykket kornet flatt på den måten? Jeg fant det lite sannsynlig at et så symmetrisk og perfekt mønster skulle vært laget av planker og dekk. Det måtte ha vært mange mennesker som helt samkjørt hadde laget det. En mann alene kunne ikke klart dette på en natt.  Sirkelen var jo gigantisk. «Kunne de ha brukt en slags sjablong som muliggjorde symmetrien i det store mønsteret?» spurte jeg meg selv. Lysbilde62Lysbilde59Det virket for dumt. Kritiker stemmen min stilnet. Jeg forstod ikke annet enn at om den var laget av mennesker på natten så måtte de i så fall være mange og  svært samkjørte.  Følelsene jeg hadde inni meg kunne naturligvis også være et resultat av at jeg var forventningsfull på forhånd og også kjente på den kollektiv følelse fra alle de andre som var der.

Den andre teorien om at dette skulle vært laget av utenomjordiske som kom ned til vår planet med en slags beskjed, var  langt mer spennende. Jeg kunne heller ikke se bort fra at jeg hadde kjent det som å Lysbilde33gå gjennom en usynlig vegg og  inn i en boble. Jeg begynte å kjenne etter på nytt og så lyskuler som hadde flydd over åkrene i skumringen på kvelden den ble laget. Lyskulene så jeg ikke i direkte kontakt med kornet, men det virket på meg som kornet ga etter når de fløy over det. Jeg så bilder av korn som bøyde seg av energien fra lyskulene, mens det ble laget et mønster på bakken.  Jeg så et stort romskip som lå fredfullt over den lille byen. Ikke synlig for det fysiske øyet, men i en annen dimensjon.

Jeg følte også at det var en beskjed til oss.

Beskjeden er «Evighet, fred og kjærlighet til alle mennesker på jordkloden. Stå sammen i det gode.»

Det var nesten en følelse av at vi blir passet på. Som om de vet hvilke prosesser menneskeheten må gå gjennom for å til slutt kunne leve i fred. Ydmykt ber de om at vi kan forstå at vi må skifte kurs. Hvis vi vil.

 

Om jeg har rett eller ikke, bryr jeg meg ikke så mye om. For det var en merkbart fin opplevelse å besøke kornsirkelen i Raisting. Om det finnes utenomjordiske som kan kontakte oss, så er jeg sikker på at de ville gjort det på denne måten. Og jeg er helt sikker på at de ville kommet med et budskap som ga skuelystne følelser av fred, kjærlighet og skjønnhet.

Om dette ble laget av noen

Lysbilde23 spøkefulle, så har de vært veldig flinke, og likevel har de gitt hundrevis av mennesker gode følelser inni seg.

Nå kan det jo hende at noen tilstår sin lille spøk i presisjon, eleganse og symmetri. Det er klart at det vil overaske meg. For det finnes jo dokumentasjon på så veldig mange andre kornsirkler. Noen enda mer fantastiske i sine utforminger enn denne.

Og derfor kan jeg ikke noe for det.

Jeg tror. I am a believer.

Klikk på et bilde for å se hele bildeserien forstørret.

Lysbilde26Lysbilde40Lysbilde38Lysbilde36Lysbilde72Lysbilde75Lysbilde71

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Alle rettigheter ©  Anne Kristine Augestad

Anne-Kristine Augestad kommer ikke med medisinske råd eller gir råd om å bruke noen teknikker som behandling for medisinske tilstander uten bistand fra en godkjent lege eller annen godkjent behandler enten direkte eller indirekte. Hvis du skulle komme i en situasjon der du bruker informasjonen du leser om på denne siden til formål som du mener kan tjene deg selv og ditt eget beste,  eller andres, vil hverken Anne-Kristine Augestad eller de som har laget denne websiden erkjenne ansvar  for dine handlinger

 

 

Lysbilde96 Lysbilde42

887670639-kornkreis-raisting-Ovef

Kornsirkel i Raisting Tyskland Kilde: http://www.tz.de/bayern/kornkreis-raisting-bilder-tz-373892

Lysbilde75

Å gi slipp, en reise i et skiftende landskap…

05.07.2014

Det å ta farvel har vært en lang prosess.

Jeg har ryddet ut og vasket ut av kontoret mitt på St. Elisabeth Hotell- og Helsehus, hatt

Foto privat

Foto privat

hyggelig siste lunsj med noen av damene jeg delte etasje med. Snakket med foreldrene til alle barnas venner og hatt barnas venner på besøk i over en uke.  Jeg har snakket med mine nære venner, besøkt dem eller gått turer sammen med dem. Sist men ikke minst har jeg gått mine daglige turer alene. Turer i omgivelsene jeg elsker. Med stillheten, fjellene og havet som er omkranset av en åpen og lys nordnorsk sommer himmel. Skrikene fra Tjelden og alle måkene i fjæra. De gule smørblomstene som farget engene med den skinnende fargen så langt øyet kunne se. Noen uker senere vokste det frem knallrøde «surgress» stilker som farget de samme engene både grønne og røde. Elgene som ofte står og gresser i det jeg går forbi. To voksne og to ett års gamle kalver. Noen ganger kikket de bare oppmerksomt på meg i det jeg gikk stille forbi dem, mens de ved et par anledninger passerte veien et stykke foran meg. Og det åpne vakre landskapet som er så fint her. Fjell som enda har flekker av snø og som lyser mot den alltid skiftende himmelen. Havet, noen ganger mørkt og sterkt i bevegelse, og andre ganger skimrende, glitrende rolig i solens sterke og livgivende stråler.

Det å gi slipp for å kunne gå videre, skulle føles trist og vemodig, men det føles merkelig nok bare godt. Det å gi slipp for å kunne gå videre, handler ikke bare om å pakke ned i esker, selge unna ting, kaste ting og gi ting videre til andre. Det handler ikke bare om å selge huset mitt, gjøre det visningsklart, signere papirer og vaske det klart til de rette nye eierne. Det å gi slipp handler mer om en prosess som skjer inni meg. Jeg tenker på det jeg skal flytte fra med glede og kjærlighet, for jeg vet at dit jeg skal venter det et nytt, vakkert eventyr. En annen livsstil, mer tid og større mulighet til å leve et liv i tråd med de verdiene jeg har inni meg. Det gleder meg å tenke på. Derfor føles det så uendelig godt å gi slipp på alt dette vakre rundt meg. Det føles hverken farlig eller skummelt, bare godt og uendelig befriende.

Mens jeg gikk mine daglige 6 kilometer gikk det opp for meg at det å gi slipp ble noe som ga plass til enda mer godt inni meg. For jeg ga ikke bare slipp på den vakre naturen og alle de skjønne menneskene jeg har hatt så mange fine opplevelser sammen med her, men jeg ga slipp på tidligere livserfaringer som jeg ikke er tjent med å holde fast ved emosjonelt. Ved å gi slipp kan jeg tenke på hva jeg har opplevd, erfart og hva jeg har lært av mine erfaringer. Tidligere holdt jeg fast på noen erfaringer rent emosjonelt. De kunne dukke opp fra mitt ubevisste med jevne mellomrom og minne meg på hvor vond, sjokkerende, lammende, skremmende og sårende opplevelsen var. Jeg trodde ikke det var mulig å slippe dem, for da erfaringene snudde livet mitt på hodet, opplevdes det som så støtende og utfordrende for meg som menneske. Ved å gi slipp på de følelsene jeg alltid hadde holdt fast ved, vokste det frem en enorm ny livsglede, takknemlighet og ydmykhet for alle situasjonene jeg har vært i. Selv det jeg ikke trodde jeg skulle komme over noen gang. Jeg så derfor ingen vits i å holde fast på det som gjorde vondt lenger, for det ble bare erstattet med enda mer godt.

Da jeg skrev manuset til boken min, beskrev jeg noen situasjoner jeg har vært i som har preget meg som menneske. Situasjoner som har endret meg på cellenivå. Opplevelser som var så sjokkerende at jeg hadde vanskelig for å tro at det var jeg som opplevde det, da det skjedde. Boken, «Vindu mot en annen verden» har vært en utrolig prosess for meg å gå gjennom. Gjennom å bearbeide manuset, har jeg repetert hendelsene for mitt indre. Til slutt følte jeg ingenting når jeg leste manuset. Jeg så på det som et produkt som jeg kunne se på objektivt. Jeg fjernet meg fra stoffet følelsesmessig. Nå ligger hendelsene der, snart trykket mellom to permer, og klart for å gis ut av Cappelen. Jeg vet at alt er mine opplevelser og derfor uttrykt i mine tolkninger. Jeg håper bare at mine opplevelser kan gi andre mennesker noe. Kanskje andre kan lære å gi slipp på det som gjør vondt, selv om det kjennes helt umulig?  Når vi opplever noe som traumatiserende er det vanskelig å tenke at en skal klare å komme over noe. At en skal klare å bli seg selv igjen, eller klare å gå videre i livet som et helt menneske. Når vi føler at vi kryper langs støvet på bakken følelsesmessig er det vanskelig å forstå hvordan det er mulig å reise seg, tørre å leve, blomstre, nå sine mål og ikke minst være seg selv. Jeg håper at boken kan inspirere andre til å skjønne at det er mulig å gi slipp, gå videre og bli hel igjen.  Jeg håper boken kan hjelpe andre mennesker til å ta frem motet i seg selv.

Så var det mitt nye liv da. Mitt nye liv etter at jeg har gitt slipp og sett meg selv slik jeg innerst inne er. Det som skjedde var at andre verdier kom tydeligere frem. Verdier som er mer i tråd med meg selv. Den hele meg. Den jeg egentlig har vært hele tiden, og som jeg nå har sluppet frem igjen. Jeg kommer til å gå 6 kilometer hver dag, mellom vinranker, i skogen eller til noen gamle slott som ligger i nærheten. Jeg kommer til å ha 9 måneder med mildt klima, noen få timer med hurtigtoget til Paris eller Marseilles og mer tid til å leve. Mer tid til å være meg selv, være sammen med barna mine og nyte det livet jeg har fått. Jeg ser på livet som et eventyr jeg må leve ut. Det er det som har skjedd nå. Jeg har fått denne fantastiske muligheten. Ved å gi slipp på gamle og forslitte «historier og eventyr» ble det jammen plass til så uendelig mye mer. Livet er en forunderlig reise, som jeg gleder meg over.

Mens disse tankene legges ut på websidene mine, pakker jeg ned litt flere esker. Jeg ser gjennom alle eiendelene mine, og finner ut at jeg ikke trenger så mange ting lenger. Den jeg er, definerer ikke meg selv eller andre gjennom så uendelig mange eiendeler.  Jeg er fri fra alt som tynger, også det materielle. Jeg er fri. Senere skal jeg gå min daglige tur på 6 km. I dag stråler solen over landskapet jeg skal gå i. Og akkurat som i livet, er naturen i stadig skiftende tilstand. Derfor er ingenting varig. Hverken følelser eller stormer og uværsdager. Det er bare å leve gjennom skiftningene som følelsene og naturen gir oss. Det er å leve, et helt liv.

 

Alt godt,

Anne-Kristine <3

 

Alle rettigheter ©  Anne Kristine Augestad

Anne-Kristine Augestad kommer ikke med medisinske råd eller gir råd om å bruke noen teknikker som behandling for medisinske tilstander uten bistand fra en godkjent lege eller annen godkjent behandler enten direkte eller indirekte. Hvis du skulle komme i en situasjon der du bruker informasjonen du leser om på denne siden til formål som du mener kan tjene deg selv og ditt eget beste,  eller andres, vil hverken Anne-Kristine Augestad eller de som har laget denne websiden erkjenne ansvar  for dine handlinger

 

 

 

 

 

 

Den indre horisonten….

02.07.2014

Foto privat

Foto privat

Noen ganger føler vi oss ikke i balanse. Kanskje vi føler sorg, ensomhet, frustrasjon, isolasjon, lengsel, savn eller noe annet.
Disse følelsene er kommet for at vi skal se nærmere på dem og kanskje lære noe om oss selv.
Dess mer vi kjenner på hva vi ER, NÅR vi er det vi er, dess mer kjærlighet gir vi oss selv. Dess mer forløses og mer balanse oppnås.

Stillhet er nøkkelen.
Stillhet med blikket vendt utover til en horisont som finnes inni oss selv.
Så selv om noe føles uutholdelig akkurat nå, kan det likevel være en kilde til indre vekst.
Den lengselen, frustrasjonen eller sorgen du kanskje føler, kan derfor være til å tåle sett gjennom kjærlighetens lys til deg selv.

Alt godt,
Anne-Kristine

Alle rettigheter ©  Anne Kristine Augestad

Anne-Kristine Augestad kommer ikke med medisinske råd eller gir råd om å bruke noen teknikker som behandling for medisinske tilstander uten bistand fra en godkjent lege eller annen godkjent behandler enten direkte eller indirekte. Hvis du skulle komme i en situasjon der du bruker informasjonen du leser om på denne siden til formål som du mener kan tjene deg selv og ditt eget beste,  eller andres, vil hverken Anne-Kristine Augestad eller de som har laget denne websiden erkjenne ansvar  for dine handlinger

 

 

I believe in earthly angels…..

26.06.2014

Jeg tror at engler finnes. I noen av menneskene vi møter på vår vei.

Foto privat

Foto privat

Mennesker som strekker ut en uventet hjelpende hånd av lys.

Vi ba ikke om det direkte, men kanskje vi gjorde det inni oss. Et eller annet sted

I dypet av vår sjel ba vi om hjelp, endring, råd, innsikt, annerkjennelse, tilstedeværelse, varme og kanskje til og med omsorg.

En dame fortalte meg at hun hadde vært i en svært vanskelig situasjon. Hun var helt alene om problemene og hun følte ikke det var noen hun kunne snu seg til for å spørre om hjelp. Hun stod ved kjøkkenbenken og i sin fortvilelse hadde hun sagt inni seg «Jeg vet ikke hvordan jeg skal løse dette. Dette ser uhåndterlig ut akkurat nå. Hvor kan jeg søke hjelp?»

En halv time senere ringte telefonen. Stemmen i den andre enden sa «Jeg trenger å vite hvordan du har det.»

Situasjonen løste seg på mirakuløst vis.

Jo, engler finnes.

Også her på jorden. Forkledd som mennesker som av lyser godhet, varme og raushet. De er ikke til å ta feil av når vi møter på dem.

For de dukker opp fra «ingen steder», når vi minst venter det. Med sin varme og godhet, beveger de noe inni oss. Det er ikke alltid snakk om store handlinger. Noen ganger møter de oss bare med et oppløftende ord, et nikk, et «Hei» eller et «Hvordan har du det?».

Andre ganger møter det oss med et varmt blikk som gjør at vi kommer på at vi skulle møte han/hun, som om det har vært «glemt» i vårt minne frem til akkurat da. Som om vi har møttes før. Et annet sted. Kanskje i et annet liv. Og det er hjelp det. Maken til englehjelp finnes ikke.

Det finnes alltid lys på himmelen. Selv på uværsdager.

Takk og lov for engler.

I am a believer.

 

 

Alle rettigheter ©  Anne Kristine Augestad

Anne-Kristine Augestad kommer ikke med medisinske råd eller gir råd om å bruke noen teknikker som behandling for medisinske tilstander uten bistand fra en godkjent lege eller annen godkjent behandler enten direkte eller indirekte. Hvis du skulle komme i en situasjon der du bruker informasjonen du leser om på denne siden til formål som du mener kan tjene deg selv og ditt eget beste,  eller andres, vil hverken Anne-Kristine Augestad eller de som har laget denne websiden erkjenne ansvar  for dine handlinger

 

 

The power of love….

26.06.2014

If-Light-Is-In-Your-Heart-Life-Love-Quotes

 

Du har kommet hit for å finne kraften din som er god og som overskygger alt mørke.

Denne kraften kalles kjærlighet. Når kjærlighet til deg selv oppstår i ditt eget hjerte,

vil du se et lys innvendig.

Med fokus på kjærlighet, kan ingenting slukne ditt indre lys. Og med blikket vendt innover i stillhet, vil du se deg selv, slik du faktisk er.

Du vil ha funnet veien hjem.

Du har funnet deg selv.
Alt godt, Anne-Kristine 

 

Alle rettigheter ©  Anne Kristine Augestad

Anne-Kristine Augestad kommer ikke med medisinske råd eller gir råd om å bruke noen teknikker som behandling for medisinske tilstander uten bistand fra en godkjent lege eller annen godkjent behandler enten direkte eller indirekte. Hvis du skulle komme i en situasjon der du bruker informasjonen du leser om på denne siden til formål som du mener kan tjene deg selv og ditt eget beste,  eller andres, vil hverken Anne-Kristine Augestad eller de som har laget denne websiden erkjenne ansvar  for dine handlinger

 

 

Skap lyset på din egen himmel….

20.06.2014

10448243_10152146685432116_5823555048359738378_n

 

 

 

 

 

 

Foto: Privat

 

For en herlig dag, tenker jeg. Nå regner det ute, men snart dukker nok lyset opp på himmelen.  Jeg er en evig vær optimist, i tillegg til mye annet. «Det er jo e stund siden det kom snø. Det var den 16 juni, det er lenge siden nå. Hele fire dager. Det er faktisk fint at det er grønt ute, fuglene kvitrer litt av og til.  Da jeg gikk tur denne uka, så jeg at det var kommet frem noen nye vill blomster. Jeg har opplevd mye kaldere klima enn dette. Nå er det faktisk mye varmere. Det er faktisk koselig å vurdere å fyre opp i peisen i juni. Lenge siden sist. Ikke alle som har den muligheten, Jeg har til og med veden liggende klar. Pent stablet. Nei, og nei, så flott. En fin sommerkveld dette her. Heldigvis har jeg ikke pakket bort ull longs, ullgensere, luer og votter. Så fantastisk. Snart forsvinner nok regnet og da

blir det sikkert litt varmere. Jeg tenker på den varme solen som kanskje kan titte frem fra skyene.»

Akkurat da ringer det på døren. En student fra Uganda. En vakker mann som forteller at han skal selge noe. Jeg får først en innskytelse inni meg om at det passer litt dårlig. Jeg blir stående og lytte til ham. Han forklarer at han ikke får seg jobb her i Norge, selv om han er arbeidsfør og alt mulig. Arbeidsmarkedet vil ikke ha ham. Han er overflødig. Hva ville jeg gjort i samme situasjon?

Mens jeg står og ser på mannen ser jeg ham  slik jeg ofte ser andre. Bak hans ytre trer hans sjel frem. Hans milde vesen, hans varme, hans rause hjerte i blandet en svært ydmyk og høflig personlighet. Jeg ser farvene fra «gud» rundt ham i hans aura. Det lyser av ham. Det lyser fra ham. Fra hans indre. Jeg ser lyset i ham som en sol som stråler mot meg. Inni meg hører jeg en stemme som sier på  engelsk  «You must help him. He is a messenger from the angels.»  Så gjør jeg det. Jeg lytter til stemmen inni meg og hjelper. Slik jeg har gjort så mange ganger før. Mannen står i døren og er rørt. Jeg er rørt. Jeg er takknemlig.

Og hva får jeg tilbake? Vil kanskje mange tenke.

Jeg tenker at jeg får tilbake følelser. Gode følelser.

En dame jeg en gang hjalp på denne måten sa «Jeg vet ikke hvordan jeg skal takke deg. Men universet er innordnet slik at det du gir får du nok helt sikkert ikke tilbake fra mottakeren, men du vil helt sikkert få det du ga tilbake fra en helt annen. Kanskje til og med fra den du minst ventet å få det fra.»

Og det er meget sanne ord.

Det er ikke alltid jeg har mulighet til å hjelpe på denne måten, men jeg forsøker. For det har vært så mange som har hjulpet meg. Jeg får ofte «beskjed» om å gjøre det slik av en stemme inni meg.  Selv om jeg mange ganger har hatt lite, har jeg har alltid noe jeg kan gi. Det er sjeldent jeg tenker motsatt. Gevinsten i å hjelpe andre med et varmt hjerte, enten det er på den ene eller den andre måten er så ubegrenset stor. Jeg får alltid hjelp av andre om jeg spør om det. Jeg møter alltid på velvilje og godhet hos andre.  Vi kan alltid hjelpe andre på en eller annen måte. Har vi overskudd, klarer vi det nesten alltid. Og klarer vi det ikke, er det fordi vi ikke alltid til enhver tid kan ha noe å tilby. Vi må ha ressurser selv også. Lade batteriene våre for så gå ut og igjen ha noe å gi.

Hva ville vel verden vært uten varme, nærhet aksept og forståelse?

Så alle gode «krigere» der ute. En liten dråpe som drypper ned i vannet er nok til å skape ringer som bølger utover i store buer.

Gi noe. Om så bare et anerkjennende blikk. Hvis du ikke kan gi noe mer, så gi i alle fall det. En dag vil du få det samme anerkjennende og varme blikket fra noen andre. Det vil gjøre deg så uendelig godt. Kanskje det er så enkelt som dette: Når vi ser etter lyset i andre, vil vi også  finne det. Og en dag, vil vi oppleve at andre ser det samme lyset i oss.

Tilbake til været. Lys på himmelen. Jo, det regner ute, men jeg synes faktisk jeg ser et lys blant skyene der  oppe. Og jeg går faktisk rundt og tror at det stemmer.

Alle rettigheter ©  Anne Kristine Augestad

Anne-Kristine Augestad kommer ikke med medisinske råd eller gir råd om å bruke noen teknikker som behandling for medisinske tilstander uten bistand fra en godkjent lege eller annen godkjent behandler enten direkte eller indirekte. Hvis du skulle komme i en situasjon der du bruker informasjonen du leser om på denne siden til formål som du mener kan tjene deg selv og ditt eget beste,  eller andres, vil hverken Anne-Kristine Augestad eller de som har laget denne websiden erkjenne ansvar  for dine handlinger

«Vindu mot en annen verden»

09.04.2014

Augestad omsl

Nå ligger boken min ute på Cappelen Damms websider.

Om utgivelsen:

» Den gripende historien om kvinnen som takket være hjelpere fra den andre siden fant sin klarsynte identitet.

Anne-Kristine Augestad har hørt stemmer og sett indre bilder så lenge hun kan huske. I mange år forsøker hun å fortrenge dette i frykt for at hun har en psykisk sykdom. Etter hvert som tegnene på at hun må skifte kurs i livet blir stadig mer ubehagelige, begynner hun motvillig å tro på sine egne evner og på at det finnes et liv på den andre siden. Gjennom samtaler med menneskene der, de hun kaller de sjelfulle, endrer hun sakte men sikkert sin holdning til seg selv og forstår hvordan hun kan hjelpe seg selv og andre med sin begavelse.

Forfatteren gjennomgår en rekke traumatiske hendelser som nesten driver henne i døden, og som utfordrer hennes forståelse av det å være menneske. Samtalene med de sjelfulle overbeviser henne om at det tross ufattelige prøvelser finnes en fremtid for henne. Leseren tas med gjennom 24 år av Anne-Kristines liv, fra en tilværelse tynget av maktesløshet, skepsis, redsel og sorg til en verden fylt av ærefrykt, ydmykhet, takknemlighet og kjærlighet. »

– Cappelen Damm –

Bestilling av boken gjøres via denne linken

http://www.cappelendamm.no/main/Katalog.aspx?f=10118&isbn=9788202449827