Alle har vi en skeptisk side i oss som forteller oss hvordan vi kan vurdere noe som sannsynlig eller ikke-sannsynlig.
Jeg tror det er fint å være skeptisk til metoder og teknikker, men en bør holde seg for god til å se ned på mennesker som søker innover og finner andre svar enn de som kan måles, veies eller forklares med fornuften. Disse svarene kan godt være gyldige for dem.

Det er viktig å være klar over at intuisjonskunnskap ikke kan læres ut fra å lese en bok, men at dette er en erfaringsbasert kunnskap som en klarer å tro på gjennom de erfaringene en gjør seg mens en utvikler sin egen intuisjon. Min sannhet er derfor min, og ingen kan fortelle meg at mine opplevelser ikke er sanne. Slik er det vel for alle.

En balansert tilnærming til intuisjonslæring, med undring og åpenhet for andre løsninger enn de vitenskapelige, gir muligheter for dualitet og nye løsninger i samfunnet.

Skepsis er fint å ha med seg i sin tilnærming til nye og ukjente opplevelser. Den beskytter oss fra det som kanskje kan virke unaturlig. Samtidig gjør den at vi har bakkekontakt og er nøkterne. Skeptikeren i meg holdt meg lenge fra å fortelle mange om mine opplevelser og evner. Og skepsisen har gjort at jeg har holdt meg nøktern og forsiktig i forhold til egen utvikling, mens mine opplevelser gjør meg til en som stadig forsøker finne flere svar på alt jeg ikke kan forklare.

Og kanskje er det slik, det finnes ikke fornuftige forklaringer på alt.